Personne n’explose

Hva skjer om man tar et smalt område av et fremmedspråk, øver intensivt på det over flere uker og tester språk og kommunikasjon i andre enden? Mestring skjer. Og ingen eksploderer.

Spillet Keep Talking and Nobody Explodes (Steel Crate Games, 2015) omtales ofte av oss spillpedagoger som intet mindre enn en paradegren for spill i skolen. Det er et spill som handler om å samarbeide for å desarmere en bombe som er armert med ulike moduler spillerne må løse for å unngå at bomben eksploderer. Én av spillerne styrer det som skjer på skjermen, mens en annen sitter vendt bort fra skjermen med en bruksanvisning for hvordan man løser de ulike modulene. Sammen må spillerne kommunisere for å finne ut hvilken ledning man skal klippe over, når man skal slippe knappen eller i hvilken rekkefølge man skal trykke på de ulike symbolene.

Spillet har et utall innganger av pedagogisk art, kan brukes i en rekke fag og på en rekke måter. Keep Talking and Nobody Explodes (KTANE fra nå av) har i seg muligheten for å jobbe med kommunikasjon, misforståelser og språklig økonomi, med semiotikk, logikk og enkle digitale ferdigheter. Det kan også med fordel brukes i språklæring, og jeg har kommet til at det er et ypperlig verktøy for fremmedspråksklasserommet. I opplegget jeg laget for en liten vg2-klasse i fransk 2, bestemte jeg meg for å jobbe intensivt med KTANE over noen uker for å se hvordan elevenes muntlige språklæring utviklet seg. 

Før vi ser på resultatene, kan det være greit å få oversikt over opplegget og verktøyene vi brukte. Innledningsvis jobbet vi med bruksanvisningen til spillet, og identifiserte ut fra den noen spørsmål vi hadde behov for å oversette til fransk, basert på de tre seksjonene som hører til den første bomben i spillet (ledningene, knappen og symbolene). Elevene skrev ned spørsmålssetninger på fransk, og hadde dem i begynnelsen tilgjengelig mens de spilte. For å øve inn relevant ordforråd brukte vi et levende Google-regneark (Google Sheets) med Google Translate-formel lagt inn (se hvordan du gjør det her). Det ga oss muligheten til å legge inn ord og uttrykk etter hvert som elevene spilte, og åpnet også for samtaler om presisjonsnivået i Google Translate (som ikke alltid er like godt). Det å lage et eget, spesialisert ordforråd for KTANE, gjorde oss i stand til å avgrense læringsområdet til det vi hadde behov for (for å unngå å gå i luften).

Etter hvert som vi spilte oss gjennom økter, fikk elevene stadig bedre kontroll på spørsmål/svar-sekvensene. Det førte til at det oppstod et problem med tanke på vurdering av kommunikasjon og språk; Elevene ble for flinke i spillet. KTANE handler om effektiv kommunikasjon, og jo flinkere man blir i å samhandle med partneren sin, desto færre ord er nødvendige for å formidle den nødvendige informasjonen til den andre. Min jobb som lærer ble da å holde igjen noe, slik at elevene ble tvunget til å spørre og svare hverandre i hele setninger. Dokumentet med spørsmålene vi oversatte forsvant etter hvert som elevene fikk kontroll på dem selv, og vi byttet også ut det levende regnearket med ei ordliste i Quizlet som fungerte som øvingsgrunnlag før vurderingen.

Selve vurderingen var organisert som en spilløkt. Kriteriene for vurdering var knyttet til kommunikasjon, uttale og grammatikk, med utgangspunkt i disse kompetansemålene

  • kommunisere med god uttale og intonasjon
  • tilpasse språkbruken til ulike kommunikasjonssituasjoner
  • bruke ord, setningsoppbygning og tekstbindingsformer målrettet og variert

For å sikre at vurderingsgrunnlaget ble tydelig nok, spilte hver gruppe gjennom to økter. Elevene byttet dermed på å sitte foran skjermen og med bruksanvisningen, slik at man både fikk vist kompetanse i form av leseforståelse, tale- og lyttestrategier og uttale/grammatikk. Gruppene spilte først gjennom “The First Bomb”, den første bomben i spillet. Deretter prøvde de seg på “Double Your Money”, som inneholder de samme modulene som “The First Bomb”, men med dobbelt opp av hver type. Det var ikke en del av vurderingskriteriene at bomben skulle desarmeres, men god kommunikasjon vil som oftest være en suksessfaktor i KTANE.

Elevene kommuniserte godt, og selv om noen av bombene gikk av, fikk de vist hvor godt de klarer å samhandle på fransk foran en forholdsvis kompleks tekst. Det er i seg selv interessant å se forskjellen på hvordan elevene tilnærmet seg denne oppgaven sammenlignet med hvordan de ville jobbet med en tradisjonell presentasjon.

I forkant av vurderingen tillot jeg meg selv å tvile på verdien av dette opplegget. Er det nok å la elevene spille et spill og vurdere den muntlige aktiviteten som skjer? Vil en vurdering med karakter være i stand til å måle tilstrekkelig den kompetansen elevene har opparbeidet seg, når tilfanget av ord og oppgavens omfang er så smalt? Jeg følte meg plutselig som en av dem som møter alt av læringsbasert spilling med skepsis og uvilje.

Svaret på spørsmålene henger sammen med hvordan man forstår vurdering i skolen. Jeg har selv en lei tendens til å tenke at vurderinger må ha et visst omfang for å være legitime. Her tvang jeg, på et vis, meg selv og elevene til å jobbe særdeles smalt og dypt inn i et svært begrenset område. Det har gitt mersmak. Når jeg for litt siden kunne skryte av elevene og informere dem om at de nå var på et nivå der de faktisk kunne spilt dette spillet med en fransktalende person (og lykkes!), burde jeg kastet all tvil til side. Elevene har mestret en ferdighet (som jeg håper de aldri får bruk for i virkeligheten), og samtidig jobbet med helt konkrete kommunikasjonssituasjoner og et (dog noe begrenset) ordforråd. Det har verdi, og det har også overføringsverdi i følgende læresetning: Skal man bli ekstra god i noe helt spesifikt, må man øve. Og øve. Og øve.