Fem tiltak for å gjøre spill mer tilgjengelige for skolen
For ganske nøyaktig syv år siden satt jeg dypt frustrert.
Jeg skulle i gang med runde to av Civilization IV i skolen og måtte forsere den ene barrieren etter den andre for å få spillet inn i klasserommet. Kortversjonen gjengis punktvis her:
- Halvparten av klassen brukte Mac. DVD-ROMene jeg hadde tilgjengelig fungerte bare til Windows maskiner.
- CivIV til Mac fantes, men var notorisk vanskelig å få tak i.
- Jeg fikk til slutt bestilt spillet fra en obskur britisk side…
- …som ikke kunne levere til Norge
- Men jeg fikk bestilt spillene til et hotell i London hvor en kollega hentet de og fraktet de hjem.
- Det viser seg at elevenes Macer ikke har DVD-lesere
- Jeg skaffer eksterne lesere så spillene kan installeres
- For at spillet kan tas i bruk kreves det at platen er tilkoblet til enhver tid.
Resten av frustrasjonsutblåsningen ligger her.
Utfordringene lærere står ovenfor når de skal ta spill inn i klasserommet har endret seg, men de tekniske, logistiske og juridiske utfordringene har ikke blitt mindre på syv år. Kompetansen og nysgjerrigheten på bruk av spill blant norske lærere har aldri vært høyere – men det er fremdeles slik at våre muligheter sterkt begrenses av strukturelle hindringer.
Jeg er bare en stakkars lærer som ikke vet nok om verken økonomi, jus eller logistikk, men det slår meg at noen av disse hindringene burde kunne slås ned.
Derfor… Mine 5 tiltak for å gjøre spill lettere tilgjengelig for klasserommet:
1. Spillutviklere/utgivere: Lag løsninger som gjør det enkelt for skoler å kjøpe spillene deres!
Forlag og filmprodusenter færrest ser på skolen som sitt primærmarked. Bøker og film er likevel i høyeste grad tilgjengelig for undervisningen uten at lærere må forbrenne fryktelig mange kalorier for å få tak i de. Det burde ikke være nevneverdig vanskeligere å få på plass gode løsninger for spill.
Spillene deres er ikke laget for undervisning? Det er heller ikke [sett inn en vilkårlig film/skjønnlitterært verk her], men det brukes i undervisning like fullt. Gi skoler en enkel løsning for å kjøpe klassesett av spillene deres. For de aller fleste titler vil det nok ikke genereres en enorm omsetning, men etterspørselen er der og jeg antar kostnaden med å få på plass en løsning ikke er enorm.
Steel Crate Games (Keep Talking and Nobody Explodes) er best i klassen. Slik ser deres løsning ut. Den bør kopieres av langt flere.
2. Spillutviklere/utgivere: Vurder å gjøre deler av spillarkivet deres gratis eller nesten gratis for utdanningsinstitusjoner.
Det er noen titler som selger jevnt og trutt i mange år, men (jeg antar) de fleste spill har begynt å støve ned på digitale spillhyller når de har fått noen år på baken. Selv om spillet har blitt forbiseilt av freshere nye titler, kan det fremdeles være interessant for skolen i mange år framover. Gone Home brukte jeg i undervisning for første gang i 2014, Among the Sleep året etter. Spillene er minst like aktuelt å bruke i dag. Jones in the Fastlane og Monkey Island ( Begge 1990) har også funnet sin vei inn i klasserommene 30 år etter utgivelse.
Fra utgiversiden kan det være vanskelig å se for seg hvordan spillet man lagde for lenge siden kan være interessant for klasserommet, men hvis man gjør titlene tilgjengelige gir man pedagogene muligheten til å gjøre de vurderingene. Samtidig bidrar man til at nye generasjoner med ungdommer får tilgang til den kulturopplevelsen spillet byr på.
3. Kulturdepartementet/NFI: Gjør mulighet for distribusjon av spill til utdanningsinstitusjoner til et kriterie for tilskudd til utvikling og lansering av dataspill.
Norsk Filminstitutt gir tilskudd med formål om å “stimulere den delen av dataspillbransjen som utvikler og formidler dataspill med kulturelt og kunstnerisk innhold”. For en del smale spilltitler er denne tilskuddsordningen en forutsetning for utvikling.
Disse spillene er en viktig del av vår samtidskultur og jeg mener at NFI bør rette tydelige forventninger mot utviklere om at tilskuddsmottakere også forpliktes å gjøre spillene tilgjengelig for skolen.
NFI har ordninger for å bidra til norske spill i bibliotekene. Jeg mener også at de bør kunne gjøre mer for å skaffe spill til skolen.
4. Skoleeier/kommuner/fylkeskommuner: Lag avtaler som styrker læreres muligheter til å anskaffe spill.
Så vidt jeg vet finnes det ingen innkjøpsordninger/rutiner for skoler som innbefatter digitale spill. Dermed er det ofte opp til den enkelte lærer å navigere labyrinten sluttbrukerlisenser, GDPR, innkjøp, distribusjon og installasjon av spill. Dette krever tid og kompetanse som man ikke kan forvente at den enkelte lærer sitter inne med. Jeg har gjort omfattende bruk av spill i min undervisning i snart ti år, jeg føler fremdeles ikke at jeg er tilstrekkelig kompetent på dette området.
5. Kunnskapsdepartementet/UDIR: Tilrettelegg for kompetansebygging og kompetanseoverføring på bruk av spill i skolen.
Spill har ikke blitt lettere å ta i bruk i skolen de siste syv årene, men det har likevel skjedd en solid kompetanseutvikling på spillfeltet. Rundt om i landet er det lærere som utforsker spillmediet og over tid bygger kompetanse på å ta det inn i klasserommet. Dessverre er det slik at utvikling på dette feltet i for stor grad er prisgitt entusiastlærerne som er villige til å bruke tid og krefter på å forsere disse barrierene. Den innsatsen de legger inn bør komme hele skole-Norge til gode.
Derfor få på plass systemer for å ta vare på disse erfaringene. Legg til rette for møteplasser og delingsarenaer som gjør at godt arbeid med spill i skolen kan komme mange flere elever til gode.
Selv om alle disse tiltakene skulle ha kommet på plass i morgen, er det selvsagt ikke slik at utfordringene ved spillanskaffelser til skolen ville forduftet. Men hvert av disse vil være et betydningsfullt grep i å gjøre det viktige kulturuttrykket spillet er langt mer tilgjengelig for mange elever.
Det kommer en ny oppdatering om en ca. syv år. Jeg håper situasjonen da tilsier en langt mer positiv tekst.