«Spill er kunst og kultur» – Kan noen melde fra til skolen?

f.v Thomas Grønvol, Direktør i Kulurtanken Lin Holvik, Kulturminister Trine Skei Grande, Spillpedagog Aleksander Husøy

I forrige uke deltok jeg på kulturministerens lansering av Regjeringens spillstrategi – Spillerom. For oss som er over gjennomsnittet interessert i spill (både på jobb og fritid), var dette en høytidsdag. I løpet av perioden fram til 2022 kan vi vente oss en vesentlig økning av tilskudd til norsk spillutvikling. Det skal bli enklere å søke støtte til å arrangere spillarrangement, og kommunene blir gitt en kraftig oppfordring om å legge til rette for spillmøteplasser.

Sentrale skikkelser i det bergenske spillutviklermiljøet var selvsagt til stede

Beste delen av lanseringen kom for min del i løpet av de første fem minuttene når Kulturmister Trine Skei Grande kunne fastslå en gang for alle at spill er et viktig kunst- og kulturuttrykk som må annerkjennes som nettopp det. For oss i Spillpedagogene, som har gjort et omfattende arbeid med spill i skolen i flere år, er dette selvsagt. Vi har mange ganger kjent på hvordan spill kan by på nye perspektiver, vekke følelser og servere emosjonelle narrativer på like linje med annen litteratur. Dette har vi etterhvert også sett mange ganger i våre elever.

Likevel vet vi det at på mange skoler og i mange klasserom er spillmediet langt unna å bli anerkjent som kunst- og kulturuttrykk. Her har skolen et stort behov for forbedring. Man kan ønske, ville og håpe at samfunnet vil forstå spill som kultur – men om ikke skolen ser på spill som kultur, vil det være fryktelig vanskelig å overbevise samfunnet forøvrig.

Dette betyr ikke at alle lærere må være spilleksperter. Lærere behøver stort sett ikke å være eksperter på noe særlig annet enn pedagogikk. Derimot bør lærere være solide generalister – vi skal ha kunnskap og kompetanse innenfor en rekke områder. Noen av disse områdene kjenner vi bedre til enn andre, men selv om et kulturuttrykk er utenfor vårt interesseområde skal vi være i stand til å formidle noe fornuftig om det. Læreren som ikke er videre bevandret innenfor opera bør være i stand til å si noe fornuftig om La Traviata, og læreren som ikke evner å se forskjell på impresjonisme og kubisme må kunne formidle at Munch var mer enn «en som klattet litt med maling».

Slik er det med spill også. Skal spill kunne bli annerkjent som kultur i samfunnet, må den annerkjennelsen på plass i skolen. Det betyr ikke at alle lærere må bruke spill hele tiden. Det behøver ikke engang å innebære at man bruker spill i undervisningen. Men, den dagen en elev drar paralleller mellom en spillkarakter og en karakter i novellen dere leser, den dagen en elev vil skrive særemne om mannsidealer i Red Dead Redemption, den dagen en elev forteller om vår rørt hun ble av Brother: A Tale of Two Sons skal læreren være klar. Klar til å annerkjenne at de kulturopplevelsene elevene har møtt gjennom spill kan være like meningsfylte som de de møtte på teateret, i operaen eller på Munch museet.

Regjeringens spillstrategi er en viktig legitimering av spill som kulturuttrykk. Dette er gledelig for meg, men for skolene er dette også forpliktende. Den tiden hvor lærer kunne avfeie spill som «noe annet» som skolen ikke behøver å forholde seg til er forbi. Kulturministeren har sagt: «Spill er kultur», nå venter jeg på at Kunnskapsministeren følger opp med en plan som legger til rette for at dette budskapet blir formidlet i skolen.