Slipp spillene fri (det er vår)!

Det kanskje vanligste spørsmålet jeg møter når jeg snakker om spill i skolen handler ikke om farene ved Fortnite, eller om hvorfor skolen skal drive på med lek når det er LÆRING som er oppdraget. Nei, det er et genuint nysgjerrig spørsmål fra lærere drevet av et ønske om å lære mer, om å forstå mer, og om å bevege seg inn på en arena som kanskje legger et par ekstra verktøy i den pedagogiske verktøykassen:

-Men, spill og sånn, hvordan kommer jeg i gang med det?

Spillpedagogene prøver på generelt grunnlag å oppfordre til bruk av spill i skolen, først og fremst gjennom det vi kaller læringsbasert spilling. Vi ser på kunnskap om spill som et kompetanseområde lærere må ha tilgang til i fremtidens skole, samtidig som vi mer enn ofte opplever at lærere ikke vet hvor de skal lete for å skaffe seg denne kompetansen. Foruten å høre på podcasten Spillpedagogene, selvsagt, er boka “Alle kan spille” et godt startpunkt, men hva med det som skjer etterpå? Et lass med gode tips og interessante opplegg er vel og bra, men så sitter man der, da. Med lyst til å komme i gang, både for egen og elevenes del, men man har ingen Steam-konto. Ingen PSN-konto, ikke 100+ timer klokket i et RPG-fra 90-tallet. Ingen achievements, foruten de man har skaffet seg i livet forøvrig.

Man kan argumentere for at dette er en type kompetanse som lærere selv har ansvar for å skaffe seg, men det er bare delvis et produktivt argument. For rammebetingelsene må være til stede, og det kan man trygt si at de ikke er i dag for lærere uten særlig spillpedagogisk kunnskap. Spørsmålet om hvordan man kan komme i gang er vel så mye et spørsmål om hvor kan jeg komme i gang?, og det er et godt spørsmål.

Spillpedagogene skrev nylig en høringsuttalelse til regjeringens arbeid med framtidas spillstrategi. Uttalelsen i sin helhet kan leses her, men jeg vil gjerne dvele litt ved det andre av de tre punktene vi spilte inn:

Det bør bli enklere å anskaffe/ta i bruk spill i norske klasserom. Dette gjelder i særdeleshet norskutviklede spill. Vi etterlyser en utlånsordning/innkjøpsordning som vil gjøre det så lite ressurskrevende som mulig for lærere å ta i bruk spill i sine klasserom. Det finnes en rekke ordninger for skoler å anskaffe nyere norske filmer og litteratur, og vi mener at det samme burde vært tilfellet med spill. Dette kan gjerne gjøres etter en liknende modell som NFIs ordning for spill til bibliotekene, som et samarbeid mellom skoler og bibliotek, eller at det opprettes distribusjonsløsninger for spill som minner om de løsningene som allerede eksisterer for andre digitale læremidler.

Med andre ord: Sats på et NDLA film for spillmediet. Som et verktøy for å heve statusen til spill i skolen, samt som et insentiv for å få flere til å gå i gang med spill i klasserommet, vil en utlåns- eller strømmeordning i hvert fall til en viss grad svare på spørsmålet om hvor man skal komme i gang, og kanskje også hvordan. Kanskje ville spillbransjen i Norge også tjene på en slik type distribuering gjennom frie lisenser.

Andre aktører, som Språkrådet, Skinny Bandit AS, Norsk Filminstitutt og KANDU – norsk dataungdom er inne på samme spor i sine høringsuttalelser. Det er, med andre ord, et uttalt behov for en tydelig satsing på distribusjon og tilgjengeliggjøring av spill i skolen.

Man kan si mye om hvorfor man bør ta i bruk spill i undervisningen, men ett poeng er åpenbart: Så lenge spill fremstår utilgjengelig for lærere som vil ta dem i bruk, men som ikke har førstehåndserfaring med Kratos, Kirby eller Kazuya Mishima, blir spillene nettopp det Aleksander så ofte advarer mot: Fortnite, FIFA og Farmville.