God Jul fra spillpedagogene!
OPPDATERT 22.12 med tips fra Odin om spill kommende indietitler det kan væreverdt å følge med på!
Skolen er over for i år, og det er nå tid for enten å la roen senke seg eller for å nistresse gjennom sentrene i desperat jakt på de siste tingene man har glemt eller utsatt før julen ringes inn.
Enten du har alt av gaver på plass, og lurer på hva i alle dager du skal finne på i romjulen, eller du har noen gaver som fremdeles må fremskaffes – vil den spillinteresserte finne noe julegodt her!
Øverst på min ønskeliste for jula, står å få spille litt lokal multiplayer i jula. Etter noen år hvor samarbeidsspill stort sett har vært nettbaserte, så hver spiller sitter alene i rommet men ser vennene sine på skjermen, har det nå igjen kommet mange morsomme spill for folk som sitter i samme sofa og konkurrerer eller samarbeider på samme TV-skjerm. Spillet jeg har kjøpt og planlegger å invitere storfamilien med på, er Overcooked, et kaotisk kjøkkenspill der det gjelder å samarbeide best mulig på et storkjøkken under sterkt tidspress.Jeg hadde egentlig planer om å kjøpe en Nintendo Switch med jule-samarbeidsspilling som unnskyldning. Det er visstnok den beste konsollen nettopp for denne typen spill. Men nå ser det ut til å bli økonomivarianten, som er å kjøpe spillet (for 39 kr akkurat nå!) til Playstation-konsollen jeg allerede eier. (Så får det evt. bli en Switch til far på januarsalget i stedet 🙂 ).
Ellers har jeg et julegavetips til alle foreldre som har Fortnite-spillende barn, og som helst så at de spilte litt mindre og leste litt mer: Kjøp Humble Bundles samling med strategiguider for Fortnite! Etter å ha kjøpt dem laster du dem ned som pdf-filer eller i ditt foretrukne e-bok-format. Du får en håndfull titler for én dollar, flere for 7-8 dollar eller hele pakka for 15 dollar. Jeg er ingen Fortnite-spiller og begriper ikke hva i all verden man skal med 17 guidebøker til dette spillet, men det gjør kanskje 11-åringen din! 🙂
Romjulen kan være en fin tid å sette seg ned for å spille med barna. Jeg har to døtre på 4 og 8, og har hatt mange fine spillstunder med begge to. Åtteåringen er etterhvert blitt en habil både PC og Playstationspiller, men det er iPad-spill det har gått mest i.
Skapningene som tar deg med på bokstavjakt i Poio
Jeg pleier sett ikke å ha så mye fint å si om læringsspill, men særlig for de yngste er det ettehvert endel gode læringsspill på markedet. Mine tre favoritter som har vært mye brukt de siste årene er DragonBox Numbers, DragonBox Big Numbers, og Poio. De to første er grunnleggende matematikkspill, mens Poio er et spill for å trene grunnleggende bokstav- og leseforståelse. Det alle spillene har til felles (og som gjør at disse skiller seg fra mengdene av læringsapper for barn) er at spillenes mekanikk og de konseptene som barna skal lære henger nøye sammen.
DragonBox Numbers
Dette er spill som ungene synes er gøy å spille, og formidler læringsinnholdet på en forbilledlig måte. Ikke minst er det spill som jeg og jentene har kunnet kose oss med å spille sammen, snakke om konseptene som presenteres, og å se på hvordan de har sammenheng med verden utenfor spillet. Når vi øver på lesing og regning på “gamle måten” er det ikke rent sjelden at vi viser tilbake til konsepter som jentene har lekt med i både Poio og DragonBox.
Spillet jeg kommer til å prøve å ta meg tid til i romjulen er Return of the Obra Dinn. Som spillpedagog har jeg de senere årene merket meg det at det er stadig vanskeligere å investere tid i spill bare fordi jeg synes det virker spennende. Det er så mange spill som jeg har lyst til å teste for å finne ut om det passer inn i klasserommet. Jeg har en baktanke om at Return of the Obra Dinn kan brukes i engelskundervisningen min på et eller annet tidspunkt, men i romjulen skal dette bare være for kos. Jeg skal benke meg foran skjermen, utforske et britisk spøkelsesskip fra 1796, og leve meg inn i rollen som etterforsker som vil avklare hvordan skipets mannskap møtte sin skjebne.
Det er ingen hemmelighet at min forkjærlighet for brettspill er over gjennomsnittet stor. Etter min mening er spill på sitt beste når de er katalysator for sosialt samvær, og hva er vel julen, om ikke en tid for nettopp dette? For min del er papp, plast og terning bedre egnet til dette formålet enn plastknapper og skjermer. Der mange digitale multiplayerspill ofte er en altoppslukende affære (ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting), går ikke brettspill i et høyere tempo enn hva du og vennene dine selv gjør; brettspillet løper aldri fra deg. Dessuten er jeg en sucker for alt som hever sceneteppet for sinnets teater, og jeg finner stor glede i å visualisere handlingen i både rollespill og brettspill (og for så vidt gamle dataspill, f.eks. XCOM, hvor grafikken er så kornete at den nesten blir en stedfortreder for den «egentlige» handlingen).
Er du som jeg, vil jeg anbefale brettspillet T.I.M.E Stories – et brettspill som er en slags mellomting mellom rollespill og gammeldags pek-og-klikk-adventurespill, og en riktig fornøyelig opplevelse. I spillet inntar man rollene som agenter for «The T.I.M.E. agency», hvor man får i oppgave å reise tilbake i tid for å forhindre ymse katastrofer. Spillet krever både samarbeid og innlevelse, og de to første historiene vi har spilt, har vært en av de kjekkeste analoge spillopplevelsene jeg har hatt dette året. Kjernespillet kommer med ett scenario, og det har de siste par årene kommet flere ulike utvidelser, med hver sin historie. Spillet har imidlertid litt dårlig gjenspillingsverdi, og et scenario kan være over på en god helaften. Men så koster tross alt en kinokveld med vennegjengen minst like mye som kjernesettet, er ikke like fornøyelig, og har kanskje enda dårligere replay value…
I likhet med Magnus, vil jeg slå et slag for lokal multiplayer. Har du en Switch i hus, eller planer om å kjøpe en, kan jeg varmt anbefale Super Mario Party. Mario Party-serien har eksistert siden N64-dagene, og har bydd på digitalt brettspill og en rekke ulike minispill i skjønn forening. Om man har fulgt serien tett de siste årene, har nok du som jeg latt deg fortvile av at serien har utviklet seg i en litt uheldig retning, hvor det er lagt stadig større vekt på gimmicks ingen har bedt eller brydd seg om. Nå er imidlertid serien tilbake der det startet, med et lite dryss interessante nyvinninger. Mange av minispillene bruker joycon-kontrollene på riktig oppfinnsomme måter, og låser her opp et potensial jeg aldri følte seriens utgivelser på Wii gjorde. Switch byr for øvrig på en rekke fornøyelige titler i sofaspillingens ånd. Sjekk derfor gjerne ut Ultimate Chicken Horse, Towerfall eller Crawl!
Ultimate Chicken Horse
I podcasten kalte jeg GRIS for en blanding av Celeste og Line Rider, og jeg har lyst til å slå et slag for Celeste når jeg nå skal anbefale et spill du kan kose deg med i jula. Det er attpåtil på tilbud hos Steam akkurat nå, så her går det an å gjøre et godt kjøp.
Så hvorfor Celeste? Vel, hvis du kjenner på behovet for å trekke deg bort litt fra det sosiale i julefeiringa, eller bare liker best å dykke ned i ditt eget univers når du spiller, er Celeste et ypperlig spill for deg. Læringskurven er forholdsvis bratt, som seg hør og bør i et spill som handler om fjellklatring (drumroll!), så du får trimmet både hjerneceller og evnen til timing og doublejumping.
Det andre spillet jeg vil anbefale er ikke et spill, men en bok. Vi kom vel inn på den via Lost Words: Beyond the Page, som nesten får bli et juleønske i 2019 ettersom det ikke ennå har kommet ut. Bak Lost Words står tekstforfatter Rihanna Pratchett, datteren til 
fantasyforfatteren Terry Pratchett som står bak serien om Skiveverdenen. Han forlot oss dessverre i 2015, men etterlater seg en litterær arv som kan glede oss i generasjoner fremover. En av disse romanene, riktignok ikke en del av Discworld-serien, skrev han sammen med Neil Gaiman. Den heter Good Omens, og kommer snart som BBC-serie også. Så hvis du ikke skal spille i jula, anbefales et stykke glimrende fantasylitteratur!
Ragnhild har allerede delt sine julegavetips på bloggkollektivet spillpikene.no, men tipsene er så knakende gode, at de ikke har vondt av republisering her også.
Om du selv eller noen du er glad i er litt for opptatt av maskiner, dystopiske samfunn, moralitet og alle spørsmål som ikke har fasitsvar, kan jeg anbefale Orwell under det digitale juletreet. Spillet er ikke helt nytt, men det ble nytt for meg i år da det dukket opp på Steam med en oppdatering. Du spiller en person som går over digitale data for å nøste opp i et etter hvert dramatisk plott, og jeg garanterer at du kommer til å sitte med en følelse av ubehag og bekymring for vårt eget samfunn – akkurat som man vil i jula!
Om du heller vil settes i ubehagelige situasjoner og så kunne le høyt av dem, så kan du teste Two Point Hospital, eller Theme Hospital 2, som jeg kaller det. I jula blir det nok logget noen timer med bygging og drift av mer eller mindre suksessrike sykehus..!
På brettspillfronten vil jeg trekke fram to spill jeg bare har spilt én gang, men som til gjengjeld ga mersmak. Det første spillet er ikke et brettspill, men et kortspill: The Mind. Som de fleste andre kule analoge spill samarbeider alle som spiller, men utfordringa her er å legge kort i riktig rekkefølge uten å snakke med de andre om hvilke kort du har. Du må altså stole på dine mer eller mindre avanserte telepatiske evner – eller en god evne til å lese kroppsspråk og balansere gambler-instinktet.
Det andre spillet er Sherlock Holmes: Consulting Detective. Det finnes visstnok tre nyutgivelser av spillet, og jeg har prøvd en som kom i år, kalt «Carlton House & Queen’s Park». Igjen er det samarbeid som er tingen, og målet er å løse mordgåter mer effektivt enn selveste Sherlock (som selvfølgelig har løst gåta før deg, men vil teste deg!). Spillerne skribler i vei om detaljer som kaaanskje kan være nyttige mens man prøver å forstå hva i all verden det er som har skjedd – en interaktiv krimfortelling, med andre ord. Det kan samle hele familien rundt spisebordet til samvær og total forvirring. God jul!
Odin
En av ulempene ved å være voksen er at spill ikke koster så mye at du ikke har råd til det når du har lyst på det. Så det å ønske seg et spill til jul er mer en øvelse i å utsette egen tilfredsstillelse enn så mye annet. 
Det sagt – så ønsker jeg meg en rekke spill, men de er ikke gitt ut enda 🙁 På listen min står nå “In the Valley of Gods”, “Exo One”, “Lifeless moon” og rebooten av “System Shock”. De kommer når de kommer og felles for dem alle er at de er indie-spill – spill laget av folk som ikke har de store ressursene til de større utgivere i ryggen. Det er her jeg synes de fleste spillperlene vanligvis dukker opp.
Og da er det ikke unaturlig at de spillene jeg vil anbefale å bruke noen kroner på, til seg selv eller til noen du vil glede, er indie-spill. “GRIS” (uttales “gri”) er ett av dem. Jeg pleier å si at det er en krysning mellom “Elegy for a Dead World”, “Monument Valley” og “Journey”. Felles for alle disse spillene er at de er vakre og underfundige – og det er “GRIS” også til gangs.
Den andre spillet jeg også mener du bør ha vært borti er “Return of the Obra Dinn” av Lucas Pope. Skal jeg sammenlikne her også er det en variant av Cluedo i form av et spøkelsesskip der du må avdekke hvem som er hvem og hvor eller hvordan de endte opp på ferden til Obra Dinn.
Til slutt – har du, som meg, en uendelig backlog på Steam kan julen også være en god tid til å korte ned på listen 🙂
Og da bør grunnlaget for både å bygge opp og å bryte ned familiehyggen i romjulen.
God Jul fra Spillpedagogene!