Reisebrev fra Ottawa – En oppsummering fra UNESCO week

Aleksander skriver:

Spillpedagogarbeidet åpner stadig dørene for å være med på nye spennende opplevelser…

Forrige uke var jeg så heldig at jeg fikk delta på UNESCO week i Ottawa, Canada. Dette er en årlig konferanse som samler organisasjoner, politikere, byråkrater og lærere for å diskutere hvordan man gjennom utdanning skal kunne arbeide mot FNs mål for bærekraftig utvikling. Spillpedagogene var invitert av MGIEP (Mahatama  Gandhi Institute of Education for Peace and Sustainable Development) blant annet for å dele av våre erfaringer med bruk av spill for å fremme interkulturell forståelse og samfunnsansvar.

Invitasjonen vår kom litt i seineste laget før avreise, så denne gang måtte jeg reise uten min trofaste våpenbror/støttekontakt/spillpedagogkollega Tobias.

 

I løpet av uken har jeg fått overvære diskusjoner om hvilke utfordringer skolen står ovenfor i det vi går framover fra perspektiver som er meget fremmed fra den norske skolehverdagen. Første konferansedag tok jeg del i en workshopdiskusjon med 50 lærere og ledere av ideelle organisasjoner om hvilke utfordringer skolen står ovenfor i sine land. Vel har vi utfordringer i den norske skolen, men etter å ha hørt beretninger om jenter som (bokstavelig talt) kjeppjages ut av skolen, mødre som prostituerer seg for å betale for skolegang og lærere som blir masseoppsagt for å tilhøre feil politisk parti innser jeg at vi har det ganske så godt.

Et av de store høydepunktene med turen for meg, var at jeg etter fire års samarbeid, uten å ha møttes ansikt til ansikt, endelig fikk møte min canadiske kollega Paul Darvasi. I arbeidet med bruk av spill i undervisningen har Paul vært en av mine nærmeste kolleger og samarbeidspartnere. I fellesskap har vi blant annet utviklet en tilnærming til bruk av spill som litteratur som vi etterhvert er blitt veldig godt fornøyd med. I tillegg har vi de siste årene gjennomført opplegg parallellt hvor elevene våre har samarbeidet tett gjennom bruk av digitale kommunikasjonsplattformer som Facebook, videosamtaler og delingsdokumenter.

 

Som del av et panel på fire med Sandhya Nankani, som er læremiddelutvikler fra USA og Alexander Isenco som leder MEGA (Som er et slags Pokemon Go for samfunnsdeltakelse), tok jeg og Paul del i debatt om “Innovative pedagogies for ESD and GCED: Game-based learning”. For et i utgangspunktet skeptisk publikum, presenterte vi vår tilnærming til bruk av spill i skolen med et hovedfokus på spill som digitale ekskursjoner og hvordan spill kan brukes til bedre å forstå hvordan andre mennesker lever.

Som eksempler trakk vi fram spill som

• This War of Mine – som gir spilleren et innblikk i tilværelsen som sivilbefolkning i et krigsrammet område.
• Gone Home – som er en nær og personlig skildring av en jente som kommer ut som lesbisk.
• Among the Sleep – som lar deg oppleve verden gjennom fra  en 3-årings perspektiv

Jeg viste også sluttsekvensen av Among the Sleep som både bryter ned endel forutantakelser om hva spill er for noe og demonstrer spillets kraft til å bringe fram en empatisk reaksjon.

I tillegg hadde vi en fascinerende reflektert diskusjon om hva som utgjør et godt læringsspill. Faste lesere av denne bloggen er etter hvert klar over at både jeg og Tobias har en iboende skepsis til læringsspill. I løpet av debatten og påfølgende samtale med Sandhya fikk jeg et etterlengtet innblikk i hvordan prosessen med å designe læringsspill foregår, og mer respekt for endel av aktørene som tar del i den prosessen. Jeg har lovet å teste et par av appene hun har vært med å utvikle, og kommer nok til å skrive mer om de senere. At beskrivelsen til Grandma’s Great Gourd åpner med: “the most important ‘interactive’ element when it comes to children’s screen-time is how an adult supports the child while using media” lover i det minste godt. Nettopp denne bevisstheten på at læringsprosessen IKKE er noe som foregår først og fremst i en magisk forbindelse mellom spill og spiller er noe jeg har savnet  i mange læringsspill.

UNESCO MGIEP lanserte også sitt første læringsspill som har vært tre år i utvikling i løpet av uken – WORLD RESCUE. Spillet skal være en inngangsport for å lære om UNESCOs arbeid, og især FNs bærekraftsmål for 2030. Jeg har ikke testet det enda, men kommer tilbake med en anmeldelse, eventuellt også en klasseromsguide litt senere. Om noen har lyst til å komme meg i forkjøpet, ligger spillet gratis tilgjengelig på iOS og Google Play.

Spillet er rettet mot barn og ungdom fra mellomtrinnet til ungdomsskolealder, så det er sannsynligvis ikke noe jeg kommer til å ta i bruk i egen undervisning, men om det er noen grunnskolelærere som tester det på et tidspunkt er jeg spent på å høre hvordan det fungerer.

UNESCO publiserte nylig en rapport om spill, og mediets potensiale for å bygge empati og interkulturell forståelse, og kommer til å arbeide offensivt med dette framover. Spillpedagogene gleder seg til å følge med på, og ta del i denne utviklingen framover

—

Aleksander