Frikjenn dataspillene

Tidligere i år fikk jeg (Tobias) publisert en kronikk i Aftenpostens debattsider, dog i noe forkortet versjon. Herunder følger den originale teksten i sin helhet.

 

Tidligere i år kunne vi lese Ola Magnussen Rydjes appell for en frifinnelse av datanerdene, og at «dataspillende ungdom de siste tyve årene fortjener en unnskyldning». Om man velger å gi Rydje medhold i påstanden, kan det samme sies for mediet også: kultur-Norge skylder datspillene en stor unnskyldning.

Spill med mening

Dataspill har like stor kapasitet til å røre, engasjere, føre mennesker sammen, provosere og oppmuntre som ethvert annet medie har. Digital litteratur har fått en storslagen renessanse bare de siste ti årene. Ta for eksempel That Dragon, Cancer er ekteparet Green sitt digitale minnesmerke om sin sønn, som allerede i barndommen måtte gi tapt for kreften, og en hyllest til ham og kreftofre verden over. Eller Papers, Please, som oppfordrer til ettertanke om immigrasjon og folkevandring. The Talos Principle vekker undring over den gåten som er menneskelig bevissthet. The Stanley Parable leker med forholdet mellom spill og spiller på ekte post-modernistisk vis. Det norskutviklede spillet Among the Sleep lar oss oppleve verden gjennom øynene til et spedbarn, forsømt av sin mor. The Last of Us går Cormac McCarthy en høy gang.

I dataspillene har menneskeheten fått enda et formidlingsmedium til å fortelle historier om seg selv. I sannhet en grunn til glede og feiring, om noe var?

Denne utviklingen har dessverre gått kultur-Norge hus forbi. Overflødighetshornet er blitt bedervet; vi glemte å forsyne oss.

Mediet er blitt modent

I stedet for å bli møtt med nysgjerrighet, begeistring og undring, blir dataspill møtt med ensidig og fordomsfull kritikk, til tider så syrlig at den nesten går over i etsende kulturelitisme. Det er på tide at vi revurderer grunnlaget for denne kritikken. Det er nemlig ikke mulig å holde dataspill for å bare være verken lavkultur eller ikke-kultur lenger. Dataspill har i de siste år vist en bredde av uttrykk og innhold som gir dem en velfortjent plass blant de mer allmenne kultur- og medieformene. Mediet er blitt modent.

De av oss som kjemper for dataspillenes likestilling og aksept, blir imidlertid sjeldent tatt på alvor av våre medmennesker eller medie- og kultur-Norge som helhet. I stedet blir vi holdt fanget av stereotypier. Et tidsfordriv for plebeierne, lavkultur for de lavkulturelle, et Sodoma av voldsforherligelse og kvinneforakt. En “guttegreie”, til tross for at 45% av gamere er kvinner. Denne stereotypen, denne fordommen, er rester av et tankegods vi burde ha kvittet oss med for lengst. Alle nyvinninger innen medier og kultur har høstet kritikk i sin ungdom. Radio, kino, film, jazz- og rockemusikk, tegneserier og TV – alle har måttet lide i offentlighetens gapestokk. Uskyldig anklaget, hver og en. Nå er lynsjetoget kommet til dataspillene.

Bente Thoresen er kritisk til at ungdom med interesse for dataspill får studiestøtte til å følge sin lidenskap, og Arne Joramo omtaler e-sport som et «ufyselig begrep». I kommentarfeltet til Rydjes debattinnlegg bugner det av skarpe utsagn. Man trenger knapt å nevne kakofonien som er diskusjonen rundt dataspill, avhengighet og medievold; den er øredøvende selv på lang avstand.

Likevel forstår jeg grunnlaget for kritikken. Spillmediet er såpass komplekst og overveldende, at i stedet for å sette seg inn i det nok til å fatte velinformerte slutninger, tyr mange til å basere sitt inntrykk kun på det man får servert gjennom venner og kjente, mediene, og kanskje podens (tilsynelatende) overforbruk.

Nyanser må til, ikke polarisering

For å skape nyansert debatt om dataspill, er den enkelte av oss også nødt til å innta en mer nøktern innstilling. I stedet for å la den ukritiske kritikken råde, hvor nyansene går tapt imellom de store motpolene, ber jeg den enkelte møte spillene med et åpent sinn. Rituelle og unyanserte holdninger gjør kun at man graver seg dypere ned i sitt eget standpunkt, hvilket gjør retoriske skyttergravskriger uunngåelige. Nyanser må til om man ønsker å møtes på halvveien.

Vi må også minne oss selv på at vi sjeldent sitter på den hele og fulle sannhet om et gitt fenomen. Den som vet at man ikke har kunnskap om et gitt felt, bør anerkjenne sine tilkortkommenheter, i stedet for å begi seg ut på tynnisen. Dessverre hender det støtt og stadig at vi blir hovmodige i vår tillit til egne standpunkt. Derfor kommer jeg her med et vennlig råd til alle høyrøstede kritikere: bli der hvor isen er trygg; ingen kan gå på vann.

For meg handler det om eksponering. Erfaring er kunnskapens byggesteiner. Det er nettopp her kultur-Norge og -journalistikken har et oppdrag, ja alle vi som jobber i skole, biblioteker, aviser og andre kulturforvaltende institusjoner: det er vår plikt å inkludere alle former for kultur, også de nye og ukjente. Vi må innta en demokratiserende tilnærming: alle bør bli eksponert for et brest spekter av kultur, ikke bare populærkultur eller kultur de liker. Kun da er nyansert, informert og reflektert debatt mulig.

 

Inkluder dataspillene

Om du er blant de som ikke finner appellen og som rett og slett ikke «skjønner greia»: vit at jeg unner deg dine meninger. En ting til jeg likevel be deg om: ikke la dine synspunkter bli en del av siktelsen mot dataspillene og dem som vedkjenner seg kulturen. Ikke la oss bli dømt etter din manglende forståelse. Respekt er en dyd, forakt er ikke. Møt spillene med nysgjerrighet, ikke fordømmelse.

Om man vil være teknologideterminist og presentere studier som forteller hvordan spill gjør oss dumme, avhengige, asosiale og generelt udugelige, for all del, kjør på. De finnes, og er viktige å ta på alvor. Men da fraskriver man seg retten til å vifte avvisende når andre studier forteller om de positive sidene ved spill og spillkultur.

Det å holde spill utenfor kulturdekning og -debatt, bidrar kun til å opprettholde antakelser og fordommer som ikke stemmer overens med virkeligheten, og som kan virke ekskluderende på mange. I stedet må vi alle, massemediene inkludert, bidra til en demokratiserende prosess hvor alle blir eksponert for all kultur. Dataspill er ikke bare kultur, det er høykultur. Det er på tide at vi behandler dem som det.

 

Jeg låner mine avsluttende ord fra  Steven Poole:

Video games are not going away. You can’t hide under the stairs. Resistance is futile.