The Last of Us – Spill som skjønnlitteratur

[Tobias skriver]

«Men man kan jo ikke spille spill i norsktimene! Tenk på alle de andre tekstene elevene skal igjennom!»

For to år siden fikk jeg et innfall: elevene mine skal spille The Last of Us i norsktimene. Ikke bare introen, ikke bruddstykker av midtpartiene, hele spillet. Innfallet var unnfanget av en forkjærlighet for både mediet så vel som spillet selv, og født av didaktisk nysgjerrighet: er det mulig å ha en faglig tilnærming til et spill på samme måte som en roman?

Valget falt på Naughty Dogs post-apokalyptiske mesterverk først og fremst på grunn av spillets narrative kvaliteter: spillet blir av enkelte stemmer hyllet som spillhistoriens Citizen Kane, og har et handlingsforløp, så vel som en måte å formidle handlingen, sjeldent sett i mediet; selv ble jeg sittende på randen – både av sofaen og gråten – av spillets sterke innledningssekvens.

Etter å ha delt mine erfaringer på et arrangement, fortale en annen norsklærer meg, muligens i et forsøk på å irettesette ungdommen (jeg var på denne tiden fersk i lærergamet, må vite), hvordan det var flere argumenter mot å bedrive slik undervisning: «kan ikke skolen være et sted for elever får møte litteratur som kan gi dem noe?». Der og da ble jeg noe satt ut. Selv om jeg i ettertid forstår perspektivet bak ytringen, blir jeg også oppgitt over at lærer her til lands bærer på slike innstillinger; det setter både spill og spillinteresserte lærere i en vanskelig situasjon.

Å bekjempe antakelsen om at spill i seg selv ikke kan være givende leseopplevelser, kan synes å være en oppgave av sisyfosiske proporsjoner, blant annet fordi spill er dypt personlige opplevelser, og vanskelig å dele med den «uinnvidde». (en venn og kollega har i lang tid tvunget anbefalt meg å spille det glimrende The Talos Principle. Først nå, etter å ha tilbrakt noen timer med det, skjønner jeg hvorfor).

Det samme kan man saktens si gjelder film og bøker, og man kan også hevde at leseopplevelser er like personlige som spill (jeg er ikke enig), men skjønnlitteratur og film høster likevel en helt annen anerkjennelse i offentligheten enn hva spill gjør, noe som også kompliserer ideen om å introdusere ideen om lesing og analyse av spill i skolen – i hvert fall i et fag med så sterk kulturell tradisjon som norskfaget.

Den beste løsningen, slik jeg ser det, er å trosse påstander om at spill ikke har en plass som objekt for litterær analyse, og heller vise at det er mulig å gjennomføre et slikt prosjekt. Showing, not telling, vettu.

 

Hvorfor «lese» spill?

Bruken av verbet «lese» kan gjerne synes litt absurd i en slik situasjon. Det er strengt tatt lite mer enn et skamløst tjuvlån fra mitt hold: et tyveri av de konnotasjoner og assosiasjoner lese-begrepet bringer med seg i skolesammenheng. Samtidig er det nettopp det vi gjør: vi leser spillet, vi prøver å forstå, vi analyserer, samtaler og reflekterer.

Elever i skolen får opplæring i lesing av skjønnlitteratur blant annet for å gjøre fremtidige leseopplevelser dypere og mer givende. På samme måte et ett av våre mantra her på Spillpedagogene er at vi ønsker å berike våre elevers fremtidige spillopplevelser. Dataspill er ett av vår tids største kulturelle uttrykk, og for oss har de sin selvsagte plass i elevenes kulturelle skolesekk. Likevel er spill stort sett nedgradert til rene undervisningsverktøy, og det er sjeldent vi ser elever lære om spill i norsk skole. Muligens fordi en slik geskjeft krever en noe større, så vel som en litt annen, realkompetanse om mediet enn annen undervisning? Kanskje, kanskje ikke. Det er uansett viktig for oss å slå et slag for et medium som oftest er forvist til sidebenken, eller i beste fall blir innbytter for andre verktøy snarere enn å være verdig sitt eget studium.

 

Hvorfor The Last of Us?

Første gang jeg kjørte dette opplegget, var målet å lede elevene gjennom en tekst som var engasjerende for både lærer og lærende, men som også var av en viss lengde, slik at den kunne inngå i et lengre læringsopplegg. Elevene skulle lære om spillet, men også trene i litterær-analytiske ferdigheter, gjennom å bruke flere ulike lesemetoder som tilnærming. Jeg ville oppmuntre og inspirere til samtale og diskusjon også elever imellom, både i og utenfor klasserommet.

Jeg ønsket også en tekst hvor elevene kunne føle at deres meninger og tolkninger var like mye «verdt» som lærerens. Slikt er vanskelig når man leser bautaene i norsk kulturell kanon; da er mange elever opptatt av å finne «fasitsvaret». Spill er foreløpig ikke under samme anskuelse hos elever, og dermed noe lettere å få i gang en litterær diskusjon rundt. Dessuten er ett av læreplanmålene i norsk VG3 at elevene skal «tolke og vurdere komplekse sammensatte tekster». Hva er mer komplekst og sammensatt enn nettopp spill?

I år gjennomfører jeg prosjektet i en VG3-klasse på medier og kommunikasjon. Spillets lengde gjør at elevene må spille mesteparten hjemme (de får «spillelekse», rett og slett), og jobber med oppgaver i timene etterpå. I de neste fire ukene mine skal elevene mine spille, analyse og skrive om The Last of Us. Enkelte av oppgavene vil være i form av blogginnlegg, og etter planen vil noen av innleggene bli postet på elevenes eget nettsted, NGV Media. I så fall vil de bli linket til her. Planen er at også jeg skal blogge fortløpende om opplegget.

Følg med, følg med, det blir fett!