Reiseblogg – Clash of realities, dag tre

Køln har gjort trikkesniker av meg.

Det er ingen vei tilbake nå.

Skammens kilde

I går, da maskinen ikke ville veksle, og vi gikk på likevel, anså jeg det for et engangstilfelle. Jeg vurderte til og med å gjøre opp for meg på vei tilbake. Det skjedde selvfølgelig ikke. Mulig det var gratis rødvin under middagen som gjorde meg ekstra skjødesløs. Det er uansett langt ifra en unnskyldning.

Men i dag, da jeg faktisk hadde småmynt i lommen og den jækla billettautomaten fortsatt ikke ville hoste opp billetten til min skyldfrihet, tenkte jeg at pokker heller, det får bare være.

Tre ganger er et mønster, sies det. Den uskyldige sørlending bærer nå sammalt mel i posen.

Hei, jeg er Tobias, og jeg har snyltet på kollektivtransport i to dager.

Mon tro om dette innlegget blir brukt mot meg i bevisføringen, skulle det oppstå sak…

Gårsdagen var direkte grisekoselig, og nettverksbyggingen gikk for fullt maskineri. Vi traff Rachel Kowert, som var hyret inn til en konferanse om etikk i datapill for å ikke snakke om etikk i dataspill. Rachel snakket om de sosiale konsekvensene av onlinespilling (spoiler alert: de var stort sett ikke å finne, med noen unntak). Etterpå fulgte Jeffrey Wimmer, som snakket om moralske dilemma i dataspill med utgangspunkt i Jesper Juuls teori om dataspill som “half real”.

Så var det oss. Vi sparte ikke på det tunge skytset, og kastet vårt intetanende publikum rett inn i en “godt spilt”-sesjon episode to av The Walking Dead season 1. Kjennere av spillet vet at åpningsscenen er en brutal affære, men vi oppdaget raskt at dette var en ypperlig måte å få folk i tale på. Ikke minst ville vi gi folk et konkret eksempel på hvordan vi bruker spill i klasserommet. Vi fulgte opp med en presentasjon av oss selv, og en påfølgende introduktsjon av “video game pedagogics”. Jeg og Aleks har vansker med å styre vår begeistring når vi snakker om hva vi driver med, og har en tendens til å snakke betydelig mer enn planlagt, og rakk derfor kun å si om lag 70% av hva vi hadde tenkt.

Entusiastisk, kalte de oss. Det er noe med når folk gir spesifikk tilbakemelding på hva de likte; da vet man har nådd frem til noen.

Heldigvis ble vi også invitert til en paneldiskusjon sammen med andre foredragsholdere, sammen med blant annet Jeffrey og Rachel (som vi nå er dus med), hvor vi tok opp spørsmål fra debattleder om publikum. Både Aleks og jeg var enige om at vi hadde akkurat passe spisse albuer. Etter konferanseprogrammet var ferdig, fortsatte praten på middag sammen med resten av foredragsholderne. Gratis vin FTW.

I dag er konferansen hoveddag, og denne gang er planen lite annet enn å bare være til stede. Aleks måtte dra i dag tidlig, og følgelig er spillpedagogene i dag redusert til spillpedagogen. Jeg sitter strategisk plassert i salens nest bakerste rad, og speider desperat etter kjente fjes. Jaja, jeg får oppsøke dem i lunsjen.

Nå begynner konferansen! Hysssj…