GLS – Spillpedagogene oppsummerer
Madison – et flott sted å være!
[Tobias skriver]
Trent Hergenrader løfter på capsen.
-You are one of the people who just get it, sier han, og gestikulerer ivrig med hendene.
-I’ve been reading your tweets and listening to you in conversations, and it’s obvious that you guys just get it. Kan man be om varmere kompliment?
Trent, ansatt ved Rochester Institute of Technology og underviser blant annet i kreativ skriving, var en av de mange menneskene på GLS vi ikke visste vi hadde lyst til å treffe. Det er en fornøyelse som nærmest motstår skildring, det å møte mennesker man uanstrengt kan dele sine litt esoteriske tanker og erfaringer med, uten å måtte igjennom langtrukne utgreiinger eller måtte rope til hverandre fra vidt ulike plan. Selv om vi aldri hadde møtt hverandre før, kunne vi uanstrengt dele, og anerkjenne, tanker om spill og læring, og raskt oppdage en dyp, gjensidig forståelse.
-You just get it, sier Trent igjen, og smiler med øynene gjennom brilleglassene.
GLS er en konferanse full av folk som bare «get it». For to spillpedagoger som har krysset hele Atlanteren, føles dette, distansen til tross, litt som å komme hjem til sine egne. Forrige uke var intet annet enn en ren og klar fornøyelse; et sommereventyr bedre enn musikkfestivaler, sene grillkvelder og svømmeturer i solklart vann; en bekreftelse på at alle arbeidstimene disse årene ikke bare har verdi, men at vi deler disse verdiene med mange andre mennesker. At det faktisk er mulig å gjøre en forskjell. I tillegg til å møte flere spennende mennesker, både de vi ønsket å møte og de vi ikke ønsket visste vi ønsket å møte, har vi presentert et paper vi skrev sammen med Rune Klevjer fra UiB (peer-reviewed og greier!), spilt brettspill med fremmede (som plutselig ikke var fremmede lenger), fått mentalt og faglig påfyll på flere givende sesjoner og foredrag, og fått nye følgere og følgende på Twitter.
GLS: kort oppsummert.
Nå som du har fått noen dager til å fordøye dem, hvilke inntrykk sitter du igjen med, Aleks?
[Aleksander skriver]
Dette blir et forholdsvis kort innlegg fra min side i dag. Familieferien er i gang, og innlegget forfattes fra en altfor liten smarttelefon innimellom aktiviteter i dyreparken i Kristiansand.
Jeg stiller meg bak alt det Tobias har skrevet tidligere om at for en spillpedagog var GLS et viktig faglig påfyll, og en mulighet til å diskutere med likesinnede som vi dessverre ikke har nok av hjemme i gamlelandet (enda) (Tobias: word!).
En av de viktigste stemmene jeg traff på i Madison var Peggy Sheehy. Peggy underviser i 6. klasse og driver et av de mest spennende spillrettede undervisningsoppleggene jeg kjenner til. Som en av kvinnene bak World of Warcraft in school, har hun over flere år utviklet et omfattende prosjekt hvor hun knytter dette massive og populære onlinespillet mot faglige mål.
Det som gjør Peggy enda mer interessant er at dette er en dame på over seksti, som først begynte med spill et stykke uti femti-årene. Alle dere lærere som tenker det at dere er for gamle eller ikke har tilstrekkelige forkunnskaper til å begynne med spill – se til Peggy Sheehy og bli inspirert! (Tobias: Peggy Sheehy er offisielt et av de kuleste menneskene jeg har møtt – ever. Sammen med Peggy traff vi for øvrig Bron Stuckey, som jobber i Australia for ASU Center for Games and Impact; ei dame absolutt skåret fra samme tre som Sheehy).
Spillpedagogene poserer med Peggy.
Jeg fikk også anledning til å slå av en liten prat med Kurt Squire som er professor ved University of Wisconsin. Squire er en av mine helter innenfor feltet, og er utløsende årsak til at jeg begynte med spill i skolen. Hans ti år gamle doktoravhandling om Civilization 3 la grunnlaget for mine egne forsøk med oppfølgeren.
“This was supposed to be an intimate conversation”. Arrangørene måtte flytte fireside-chat’en med Jim Gee til hovedsalen – over 100 mennesker ønsket å delta.
[Tobias skriver]
Før jeg blir altfor seriøs og selvhøytidelig i poesien, må vi ikke glemme å bruke noen ord på de mer verdslige, materielle gleder konferansen hadde å by på. Aleks og jeg lar oss ofte bemerke kvalitet og mengde på mat og drikke på slike samlinger – et spesielt sterkt minne er den nærmest dramatiske mangelen på kaffe under Berlin Online Educa i fjor. «Konferansemage» er etter hvert blitt en velkjent tilstand, og både lunsj og middag bød på mang en beslutningsvegring. For ikke å nevne mengder av gratis drikke på kveldene – slett ikke verst når man besøker en by velkjent for sine dyktige bryggerier (og meget mulig en av faktorene til at reisebloggingen etter hvert skled litt ut).
Nå som jetlagen endelig har gitt seg og GLS er noe jeg må betrakte i fortid, går det opp for meg at en største gevinsten for min del, er at konferansen har satt i gang mange tankeprosesser hos meg selv – foruten enda større faglig engasjement, har GLS kastet lys på min profesjonelle lidenskap fra enda flere vinkler – nå fremstår motivet enda tydeligere. Jeg skriver også under på Aleksander sitt poeng om at det er svært givende for oss med en såpass eksotisk interesse som kommersielle spill og læring å kunne snakke med likesinnede. Man kan alltids si om GLS som man sier om NKUL her hjemme – det blir fort en konferanse for en innvidd “menighet” -, men for meg ligger noe av styrken i nettopp dette. Å sende delegasjoner av lærere uten interesse for spill vil neppe ha samme verdien som å la spill-lærere, forskere og andre interesserte samles for å pleie feltet sammen. Kort sagt: GLS har gjort oss flinkere i jobben vår – et klaringsmiddel for budskapet vårt, en megafon for formidlingen.
Aleks og jeg og de andre på NGV er langt ifra ferdige, og disse nye perspektivene vil utvilsomt være verdifull bagasje på veien. Hvem vet – kanskje er vi en hel delegasjon fra Bergen neste år? Selv gir jeg meg ikke før jeg har både føtter og hender innenfor døren.
GLS oppsummert i fem punkt:
Aleksander sin liste:
Person jeg ønsket å treffe: Kurt Squire
Person jeg ikke visste jeg ønsket å treffe: Mange – men kan trekke ut Mike Farley, Peggy Sheehy og Bron Stuckey
Beste jeg spiste: Supergod burger and fries på “5 guys burger” (sorry at jeg kaprer den Tobias – du får finne på noe annet)
Beste jeg drakk: New Glarus – Spotted Cow
Beste minne: Keynote foredraget til Brenda Romero om å være kvinnelig spillutvikler (og om hvorfor langt flere jenter burde lære og kode og utvikle spill).
Brenda Romero hold konferansens absolutt beste keynote.
Tobias sin liste:
Person jeg ønsket å treffe: James Paul Gee. Fikk tatt ham i hånden til og med. Tenk! [Fanboy mode OFF].
Person jeg ikke visste jeg ønsket å treffe: Trent Hergenrader. Årsaken kommer nok frem i innledningen. Stephen Slota bør også nevnes.
Beste jeg spiste: I stedet for å nevne én ting, vil jeg nevene cateringen under konferansen som helhet – for et utvalg! Kaffe og drikke og snacks så langt nesen kunne lukte.
Beste jeg drakk: New Glarus – Spotted Cow (nå er vi skuls, Aleks).
Beste minne: Brenda Romero gjorde sin mann til skamme, det skal være sikkert. Men jeg må si at bondingen over brettspill og øl på kveldstid med andre deltakere er noe jeg gjerne gjentar neste år – jeg grisekoste meg.