[Aleksander skriver:]

Allerede i det jeg begynte på lærerstudiene visste jeg at spill var noe jeg ønsket å bruke i min undervisning. I likhet med mange som hadde sine barne- og ungdomsår på 90- og 2000-tallet har jeg hatt et enormt læringsutbytte av spill: Jeg har fått utforske verden i Backpacker 2, fulgt Jean d´Arc i strid i Age of Empires, og bygget akvedukter for romerske borgere i Caesar II. Disse, og mange flere spill har også bidratt til å pirre min nysgjerrighet på en rekke ulike områder til en mye større grad enn det skolen gjorde. Å kunne bidra til at mine elever kan få denne type læringsopplevelser, også innenfor rammene av skolen var min viktigste motivasjon for å ta med spill inn i klasserommet.

Forventningene mine til hva jeg ville møte av støtte i skoleledelsen til denne typer ideer, var laber. Jeg så for meg at det ville bli en hard kamp å overbevise mine sjefer om at bruk av spill i undervisningen har kunne være verdifullt. Heldigvis tok jeg feil, og i det skoleåret 2012/13 satt i gang, var jeg og kollega Vegard Relling klare for å gjennomføre et omfattende undervisningsopplegg med Civilization IV i samfunnsfag, engelsk og norsk. Dette ble startskuddet for spillsatsingen ved Nordahl Grieg Videregående skole.

[Tobias skriver:]

Ideen om å bruke spill i skolen ble hos meg vekket ganske tidlig. Allerede da jeg gikk i femte klasse brukte min daværende kontaktlærer spill i for eksempel O-fag og engelsk: Age of Empires lærte oss om den neolittiske revolusjon og overgangen fra jeger- og sankersamfunn til jordbrukssamfunn, og King’s Quest V motiverte oss til å lese engelsk og å samarbeide for å løse gåter og oppgaver.

Mitt første år som lærer vokste det et stadig større ønske om at spill skulle bli tatt på alvor som undervisningsverktøy, eller i det miste bli vurdert som et verdig alternativ til for eksempel bøker og film. Riktig nok var dette ønsket farget av ideologi snarere enn pragmatikk (noe det til en viss grad fortsatt er). Jeg inviterte til kurs for alle ansatte, en slags «dataspill101», for å introdusere mine kolleger til hva spill er, og mulige potensial for bruk i utdanning. Kun en liten håndfull møtte opp; et signal om at interessen for spillbasert læring kanskje ikke var helt på topp.

Interessen for spill ved NGV har heldigvis utviklet seg. I år har nemlig jeg og min kollega Aleksander Husøy hver fått en 15% stilling som «spillpedagog», i seg selv en stor tillitserklæring fra arbeidsgiveren vår, og vi har fått anledning til å holde foredrag og kurs om spill i skolen ved flere anledninger. Selv hold jeg innlegg på FAU sin samling for norsklærere på planleggingsdagen for en liten tid tilbake. Slik en oppfordring vitner om stadig økende interesse og nysgjerrighet for dette feltet. I tillegg har arbeidsgiveren vår gitt oss den tilliten vi trenger til å kunne utforske hva spill som undervisningsverktøy har å by på; en oppdagelsesferd som bare så vidt har begynt.

For å gi omverden litt innsyn i hva vi beskjeftiger oss med, både innad i skolen så vel som ulike tanker og refleksjoner om hvilke muligheter for læring som ligger i spill, har vi altså opprettet denne bloggen. Her kommer vi til å publisere alt ifra reisebrev fra ulike konferanser, til tanker og refleksjoner om spill og læring.

Om å være spillpedagog

[Tobias skriver]

Jeg skal ikke gå så langt som å påstå at livet har blitt snudd på hodet etter at jeg fikk stillingen som spillpedagog, men jeg kan driste meg til å si at det fikk en aldri så liten slagside da framtida.no gjennom Twitter fikk nyss om at jeg tenkte å bruke The Walking Dead i etikkundervisningen min. Etter at saken ble publisert, gikk det ikke lang tid før andre meldte interesse, blant annet gamer.no (som var den saken jeg personlig synes var mest stas) og Vårt Land (kanskje det beste intervjuet av alle, selv om det ble gjort over telefon). Etter en stund ringte NRK og lurte på om de kunne få lov til å lage en sak, noe jeg selvfølgelig takket ja til. Etter at en engelskspråklig versjon ble postet på theforeigner.no, sammen med en tekstet versjon av NRK-saken på YouTube. I sommer ble vi nevnt i artikler både på MindShift og Edutopia (stor takk til vår venn Paul Darvasi, som skrev artiklene).

I ettertid har vi vært i kontakt med flere jeg selv ser meget høyt opp til: Jordan Shapiro, Paul Darvasi, Jamin Warren, og nå nylig, James Portnow, og vi har flere spennende prosjekter gående. Den 5. november var vi på IKT-senteret sitt spillforum, hvor vi presenterte ulike spillbaserte læringsopplegg vi har laget sammen med kolleger, fredagen etter holdt jeg foredrag om spill i norskfaget på seminaret «Det kontrastive norskfaget». Den 21. november holdt vi workshop om spill i skolen her på Nordahl Grieg, og den 26. holder vi nasjonalt/skandinavisk forskerseminar om samme tema. Den 3. desember reiser vi på Berlin Online EDUCA-messen i Berlin for å holde seminar om hvordan bruke spill i skolen. Det blir med andre ord en travel høst for oss begge!

«Spillpedagog» står ikke i ordboken…

 

…enda. Ei heller er «spillpedagogikk», «spillditaktiker» eller «spilldidaktikk» å finne i de store blå.

Men det gjør ingenting. Heldigvis er verden slik at ordbøkenes leksikalske innhold defineres av befolkningens språkbruk, ikke omvendt. Da er det opp til oss å definere hva det vil si å være «spillpedagog». Hva betyr det å være spillpedagog for deg, Aleksander?

[Aleksander skriver:]

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har en agenda som strekker seg utover mine klasserom. Spill er etter hvert blitt et voksent medium som har en plass i skolen på lik linje med romaner, noveller, filmer og aviser. Spill er ikke en vidunderkur som radikalt vil endre våre elevers skolehverdag. Men, det er et ytterligere verktøy i pedagogens verktøykasse som de fleste lærere bør kjenne til.  Å være spillpedagog handler for meg om å gi flere lærere mulighet til å bli godt nok kjent med dette verktøyet til å gjøre en reflektert vurdering av når og hvordan mediet kan tas i bruk.

For å kunne gjøre denne vurderingen kreves det ikke at man er spesialist på spill. En relativt liten tidsinnvestering vil kunne gi lærere den kompetansen de trenger for å gjøre denne avveiingen. Min misjon som spillpedagog er at alle lærere ved Nordahl Grieg, mange lærere i Hordaland Fylkeskommune, og så mange andre lærere som mulig skal enklere kunne tilegne seg denne kompetansen.

 [Tobias skriver:]

Nettopp. «Hjelp til selvhjelp» er jo akkurat det vi ønsker å gi våre kolleger rundt om i landet. Det handler jo ikke om at spill skal erstatte annen undervisning, eller at vi skal spille først og fremst fordi man skal «slippe å kjede seg»; det handler rett og slett om å utvide repertoaret til den enkelte lærer. Jeg deler også denne agendaen om at ikke kun «gamer-lærere» skal bruke spill, og jeg forbeholder meg retten til å være både pragmatisk og ideologisk på samme tid, uten at disse to visjonene trenger å komme i veien for hverandre; tvert imot mener jeg de utfyller hverandre. Det handler til en viss grad om å rettferdiggjøre dataspills eksistens i skolen, ikke bare som undervisningsverktøy, men også som kulturell uttrykksform som i seg selv er verdig nærere gransking.

En ting er sikkert: alle som er interessert i spill i skolen, går en riktig spennende tid i møte. Å jobbe med spill og utdanning var for kort tid siden bare en uklar luftspeiling i det fjerne – i dag er det femten prosent av stillingen vår, og mer later det til å bli.

Med dette runder vi av vårt første innlegg på denne bloggen. Om du som leser dette skulle ha noen spørsmål – pragmatiske eller teoretiske – eller ønsker om temaer vi skal ta opp, er det bare å legge igjen en kommentar, eller nå oss på twitter: @tobiasstaaby og @Alhusoy.

Og så var det det der med ordboken, da. Hm.

*legg til i ordliste*.

Sånn.